Paasche har vært plaget med brenninger i slimhinnene og kolikksmerter i to år. Fortsatt har ikke helsevesenet klart å stille en diagnose på kvinnen fra Sømna.

Første gang hun var innlagt ved Helgelandssykehuset for plagene er to år siden nå. Den gang ble hun litt bedre, og reiste hjem og trodde hun skulle lære seg å leve med plagene. Men svien og brenningene var der fortsatt, og i fjor høst ble det verre.

– Nå etter jul ble det helt forferdelig, jeg tåler nesten ingenting nå. Selv om jeg bare drikker litt vann får jeg uutholdelige smerter, forteller Paasche. Hun er nødt til å få morfinpreparater for å komme seg gjennom både dager og netter, men er redd hun blir avhengig.

Advarer mot ketolyse

Nå er 42-åringen fortvilet og redd. Redd for hva som er galt, og fortvilet over smertene som tar fra henne livet. Selv om ikke legene har klart å sette noen diagnose på plagene har hun selv en mistanke om hva som er galt.

– Like før jeg fikk disse plagene gikk jeg ned 70 kilo med ketolysekuren. Det sier seg selv at når man bare spiser fett for å forbrenne fett, så får man ikke i seg alle vitaminene og mineralene som kroppen har behov for. Attpåtil ble jeg i den samme perioden plaget med infeksjoner, og måtte gå på flere antibiotikakurer. Jeg tror selv at mikrofloraen i magen min er helt nedbrutt, at det er derfor jeg ikke tåler noe, forteller Torill Paasche.

– Vil du advare mot ketolysekuren?

– Ja, på det sterkeste. Jeg skulle heller hatt alle kiloene for mye enn å bare eksistere på dette viset, sier Paasche.

Langt nede

Nå er hennes eneste håp at Rikshospitalet klarer å knekke smertemysteriet.

– Det er det eneste stedet jeg tror de kan hjelpe meg, sier hun stille. Ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen har de ikke annet å tilby enn smertelindring. En undersøkelse ved Universitetssykehuset Nord-Norge har heller ikke gitt noen svar.

– Jeg skjønner at de ikke har mer hjelp å tilby meg her i Sandnessjøen, og er takknemlig for at legen min, Dag Stefansen har gjort det han kan, sier Paasche. Hun er forespeilet time ved Rikshospitalet mellom mars og juni en gang, men håper fortvilt på å komme inn tidligere.

– Jeg er så redd for at tiden går fra meg, at jeg ikke blir frisk igjen. Ikke vet jeg hva det er som feiler meg heller. Når jeg er som lengst nede er jeg redd jeg kan dø av dette, sier hun.

Nå skriver hun seg ut fra sykehuset. Det er vanskelig å være alene med frykten og smertene, og hun lengter etter familien.

– De kan ikke gjøre annet her enn å gi meg smertestillende. Jeg får bo på et rom hos ei fantastisk svigerinne, hvor de sover på skift på samme rom som meg. Jeg kan ikke kjøre bil når jeg spiser de medisinene jeg gjør, så jeg er helt avhengig av andre, sier Torill Paasche.