– Postman Pat, synger Maya, og danser til den gamle barne-TV-sangen, med smokken i munnen, og tåteflaska med saft i trygg nærhet. Det er mandag formiddag hjemme i Peer Gynts gate i Sandnessjøen, og Maya har fri fra barnehagen. Hun leker på vanlig måte, flørter med fotografen og tegner i notatblokka hans.

– Hun er en veldig trygg unge, sier foreldrene Cecilie (30) og Remi (32). De har bak seg to steintøffe år, som Maya forhåpentligvis ikke har tatt skade av. Jenta er blitt vant til å forholde seg til mange mennesker, men har ikke blitt engstelig for nye ansikter. Derfor er det rett opp på fanget til avisens utsendte. Hun peker på den stygge håndskriften, og lurer på hvilket dyr han har tegnet.

– Mummi, sier Maya.

– Groteske episoder

Hverdagen er tilbake i familien. Tingretten har slått fast at Maya skal bo hjemme hos foreldrene, og Bodø kommune har ikke anket. Maya har bodd i både beredskaps- og fosterhjem, men kom hjem til Cecilie og Remi 24. januar i år.

– Nå har vi det egentlig bra, sier Remi.

– Samtidig er det en lang vei å gå før dette er 100 prosent ute av kroppen, sier Cecilie. Men ut skal det. Cecilie har store planer om å skrive bok, og har allerede kladdet mye. Mayas mamma har brukt skrivingen som terapi, og notatpapirene har blitt betrodd de innerste tanker.

– Jeg vil gjerne fortelle den nakne sannhet. Jeg har skrevet utrolig detaljert, nesten hver dag. Det har vært ganske groteske enkeltepisoder. Metoder av rå maktmisbruk, sier Cecilie. Hun viser blant annet til at foreldrene ikke fikk være til stede da Maya lå i narkose i forbindelse med en operasjon. Ved en annen anledning ble babyen fjernet fra mammas armer akkurat på klokkeslettet da den tilmålte samværstiden var over.

– Da var Maya syk, men jeg fikk ikke lov å pleie henne, sier Cecilie.

– Vi hadde mer samvær med Maya enn hva som er vanlig i barnevernssaker. Vi fikk se henne tre ganger i uka. Det var det fylkesnemnda som bestemte. Det likte ikke barnevernet, men vi tok samværet som et signal på hvor usikker saken deres var. Vi håper i det lengste at saken vår er en tilfeldig hendelse, uten bruk av sunn fornuft. Men vi blir skremt hvis det virkelig er sånn barnevernet opererer, sier Cecilie og Remi.

Setter grenser

Barnevernet i Bodø har signalisert at de vil sende en bekymringsmelding til barnevernet i Alstahaug, til tross for at Tingretten har sagt sitt. Mayas foreldre ler litt av trusselen, og har allerede ønsket hvem som helst velkommen på inspeksjon.

Maya lever nemlig i et helt vanlig hjem, ifølge foreldrene. Hun har litt ujevn søvnrytme, og får kanskje mer oppmerksomhet enn barn flest, men kjærligheten er like godt synlig som grensesettingen. Foreldrene er nøye på at Maya ikke skal skjemmes bort.

– Jeg vil si at vi er utrolig flinke til å sette grenser. Jeg har heller ingen problemer med å irettesette henne i det offentlige rom, dersom det er behov for det, sier Remi.

– Hvordan er det å leve med en anklage om barnemishandling hengende over seg?

– Det er utrolig hva man venner seg til. Det var forferdelig i starten, men jeg vet hva som er fakta. Jeg har ikke mishandlet dattera mi! Folk må tenke hva f... de vil, men jeg kan ikke ødelegge meg selv ved å tenke på anklagene, sier Remi.

Sjekker alt

Folk i Sandnessjøen har tatt godt imot innflytteren Remi, og bysbarnet Cecilie har ikke opplevd annet enn oppmuntringer. Ukjente har gitt dem klem på bensinstasjonen. Cecilie er glad for å leve et normalt hverdagsliv, men dobbeltsjekker det meste. Maya har for eksempel alltid sekken i orden når det turdag i barnehagen.

– Det skal ikke være noe å sette fingeren på. Jeg merker at jeg blir litt paranoid, sier Cecilie, og smiler forsiktig. Både hun og Remi er tilbake i jobb. Cecilie jobber faktisk som miljøterapeut ved en barnevernsinstitusjon.

– Det er jo litt komisk, sier hun.

Bitterhet

En erstatningssak er på trappene. Familien krever over tre millioner kroner. Remi har fremdeles krefter igjen etter en knallhard runde med fylkesnemnda i januar, og Tingretten i høst. På toppen av det hele har han vært igjennom en barnefordelingssak. Det har resultert i at Mayas to halvbrødre, Emil Viking (6) og Tobias André (7), skal feire jul i Sandnessjøen. Til daglig bor guttene i Østfold.

– Det blir veldig stas, sier Remi.

Boka om Maya-saken er kanskje klar til jul 2007. Det blir ingen kosehistorie, selv om den endte godt.

– Jeg bærer veldig mye bitterhet. Men jeg får utløp på denne måten, sier Cecilie.

– Samtidig er det ikke slik at vi hater alt som heter barnevern. Men våre erfaringer er absolutt ikke bra, sier Cecilie Nilsen og Remi Eivik, mens Maya sitter på fanget og vugger fram og tilbake. Hun er selvfølgelig på vei til Fiskeskjær.

– Hvem var det "som fisken dro", spør pappa.

– Maya, sier Maya.