Selv om man tar på seg brillene som beskytter mot lokalpatriotisk uv-stråling, gir den nye plata til "Publiners" lys og glede. For dette er et framskritt fra den mer dempete og mollstemte "Heim" som var deres forrige utgivelse. Ikke det at "Heim" var en dårlig skive, det låter bare friskere og mer ekte følt på "Driv". Og Publiners er fortsatt Publiners, en sammensmelting mellom irsk og kav brønnøyværing.

Tittelsporet "Driv" starter plata, gitaren høres ut som om den er stjælt fra Uria Heep, etter hvert kommer resten av bandet inn med småskittne gitarer og blekklare fløyter. Det svinger bra. Det samme gjør det av platas første singel, "Toft". Publiners har også frisket opp sitt musikalske uttrykk og blander skurrete gitarer og dråper av norsk folkemusikk i låtene sine. Tekstmessig er Ronny Bertelsen både morsom og underfundig. "Driv" er ett nesten uimotståelig musikalsk frieri med rockete allsanger som "Gje" og tåredryppende ballader som "Spor". Mange sterke låter her og jeg liker plata på en måte, særlig låter som "Anette" og "Fritt Fram", men på en annen side misliker jeg "Driv". Jeg blir så glad og får så lyst på Guinness av den...