«Which Witch»

Operamusikal i samarbeid med Vefsn folkehøgskole

I hovedrollene: Hanne Merete Bjerkvik, Barbro Bjørkmo, Knut Steffenak,

Ane Haugsgjerd Hauso, Haakon Lund,

Kenneth Søttar, Stein Baasland, Gunn Anita Sandberg og Alf-Inge Selstad

Musikalsk ansvarlig: Gro Nesje

Dans: Veronica Mortensen

Regi: Brit Valla

Mosjøen kulturhus torsdag

Publikum: 170

Tid: 2 1/2 time

Hvorfor i all verden valfarter folk til London – meg selv inkludert – for å overvære musikaler når man likegodt kan ta seg en helaften i Mosjøen kulturhus. Riktignok er det ikke like storslått utad, men når man først sitter der og får servert sang, dans og musikk av ypperste klasse, da glemmer man noen skrapende mikker og en halvfull sal.

Det er en dramatisk, spennende og ikke minst viktig historie som framføres. Hanne Merete Bjerkvik i rollen som Maria Vittoria er et skue i seg selv. Hun fyller rollen med en stor stemme og hemningsløst skuespill.

Gråt, latter, raseri og håpløs kjærlighet – hun mestrer alt. Hvor ofte er det vel vi lytter til opera i Mosjøen? «Which Witch» Mosjøen har virkelig vært heldige med rollevalget. Kjekkasen Kenneth Søttar som den uoppnåelige biskop Daniel, Barbro Bjørkmo som dominerende Anna Regina og Giulia alias Gunn Anita Sandberg – med nydelig røst.

«Which Witch» framføres med originalt materiale, og det betyr engelske tekster på kjøpet. Selv om vi ikke forstår hvert et ord som blir sagt, er dette en musikal alle kan følge handlingen i. Scenene er sterke, og det levner ingen tvil om hva som skjer i løpet av de to aktene – for øvrig med en noe stiv start. Musikken er det bærende i musikalen. Fra de varmeste kjærlighetsballeder til bøddelen Haakon Lund i heftig rock. Det er godt å lytte til, men enda bedre når vi samtidig forføres av dansere.

Her er store kontraster, og scenene veksler kjapt mellom det majestetiske, til fortvilelse og en inderlig lidenskap mellom to mennesker. Operamusikalen evner også å provosere, og man sitter igjen med et følelse av avmakt for fortidas tortur.

Etter «Which Witch» kan vi ikke la være å tro på den store kjærligheten. Og heller ikke på den lokale ungdommen.

Stine Skipnes