"Gata". Det er storbyfeelin', mørkt og dystert. Her knulles det i bakgården, alkohol og dop florerer blant jentegjenger og bråkjekke gutter. Det er splittede familier, angrende syndere og høy partyfaktor. Hele følelsesregisteret er representert, fra nattklubbstemning med DJ, tafsing og lårkorte skjørt til nedturer, erkjennelser og depresjoner. Sårt og skuffende, hardt og brutalt.

Vi presenteres for mennesker som lever i utakt med livet. De bor i gata, men ønsker seg egentlig et annet sted. Noen har gitt seg over, andre har håpet. Håpet om ei framtid ulik den hverdagen som råder blant mursteinsvegger, søppel og blikktak. For mange handler det om å bli en del av gjengen. Og det innebærer gjerne et lemfeldig forhold til sex, slåssing og rusmidler. Sceneskiftene går kjapt unna, vi møter mora og dattera, transen og soldaten, gjengledere og de som aller hest sitter inne. Med seg selv og tankene sine. Til tider er det vanskelig å få med seg alt som er sagt, men ellers funker det tekniske upåklagelig. Bandet sanser hele tiden i bakgrunnen og forsterker følelsen av stemninger. Spesielt sangen i scene med transen Molly er nydelig, og når gjengen er klar for en tur på by'n tar det fullstendig av. Et godt grep å fortsette festen gjennom pause, som rein underholdning, og siden stenge festen ved hjelp av kulissene. De scenene som rører mest er når handlingen stopper opp, og vi får ta del i tankene til folk. For det interessante her er hva som får ung og gammel til å handle som de gjør. Er det arv, miljø, press? Og hva kan de selv gjøre for å endre tingenes tilstand?

"Gata" evner også å snu roller på hodet. Dama som klenger på en sørpe full soldat og drar ham med hjem er desperat og komisk, i hvert fall i begynnelsen. Hun lefler med en mann som er fullstendig fri for å ta rede på seg selv. Hun vil ha ham, enten han vil eller ikke. Men til slutt stopper også hun opp og tenker "Hva er det jeg gjør?". Hun skammer seg. Og som publikum kan vi tenke: Synes vi det er komisk hvis en mann er like pågående på ei forsvarsløs dame? Neppe.

"Gata" er en tirade av krangling, banning og fysiske overgrep. Det er ei gate du ikke, men som finnes. Og noe av det som skjuler seg bak fasaden finnes garantert et sted nær deg. "Gata" er et viktig og stadig like aktuelt stykke som da det ble skrevet i 1986. Toppen sin produksjon er gripende og god underholdning. Derfor er det synd at ikke elevene får spille for fullsatte skoleforestillinger. Det fortjener de.

Stine Skipnes