"Kristin Asbjørnsen kan lage kirke av hvilket som helst lokale" har Dagbladet tidligere skrevet om frontfiguren i Dadafon og Krøyt, som nå turnerer Norge som soloartist. Det har tabloiden sikkert rett i, for Kristin gjorde nyoppussede Sandnessjøen kirke til en aldri så liten katedral tirsdag kveld.

– Jeg er glad for å bli invitert til Petter Dass-dagene og den veldig flotte Sandnessjøen kirke, sa Kristin Asbjørnsen, mens hun skuet utover brukbart med folk, som hadde møtt fram for å overvære fem stemningsfulle kvarter med en kvinne som virkelig kan sine afroamerikanske spirituals.

Lytte med respekt

Det hele åpnet med en aldeles nydelig glorysang, med nøktern lyssetting og en stillhet blant publikum som gjorde at Kristin eide kirken i sin helhet. Kvinnen har et vesen som gjør at en stakkars gutt blir sittende med helfokuserte øyne og ører, for riktig å nyte både musikken og mystikken som følger med sanger som stammer helt fra 1600-tallet. Dette er ikke noe jeg putter i CD-spilleren hjemme, men som levende kirkemusikk er disse vandresangene en nytelse.

Afroamerikanske spirituals er folketoner skapt i muntlig tradisjon av afrikanske slaver i USA. Kristin arvet et rikt notemateriale fra sangeren Ruth Reese i 1990, og siden har de vært med i kofferten. Sangene har i århundrer vandret fra generasjon til generasjon, der mennesker satte lyd eller stemme til sin egen sorg og glede, for å bruke Kristin Asbjørnsens egne ord. Klart at man skal lytte med respekt når man vet hvilken tøff bakgrunn musikken har.

Fellesskap

Jeg har forsøkt å sammenlikne Kristin Asbjørnsen med andre artister, men ikke lyktes. Hun er noe særegent som bare må oppleves. Kristins opptreden svinger fra heftige rytmer til de såreste toner, der sangstemmen viser hvor høyt på skalaen den kan gå. Når en artist i tillegg understreker med sitt vesen at dette er noe hun virkelig lever for, så blir det knallbra.

Slavene tok sine egne sanger med til fellesskapet og fikk sin bekreftelse der. Kristin Asbjørnsen lar oss andre få ta del i en kultur som i hvert fall for min del var uoppdaget før tirsdag kveld. Jeg håper folk har vett til å oppleve Kristin der hun dukker opp på sin sommerferd. Akkurat som musikken, på tvers av tid, sted og trosretninger.

Som sagt - vakkert.