Om lag 40 personer møtte opp på Eriksen Konditori i Sandnessjøen mandag kveld, for å oppleve en resirkulert Petter Dass sammen med forfatter Henrik Langeland, visesanger Ola Bremnes og museumsbestyrer Ivar Roger Hansen. Det ble fem spesielle kvarter der dikterprestens finurligheter gjennomgikk humoristiske betraktninger i både romans og musikalsk form.

Jeg blir bestandig lettet når jeg hører at flere har trøbbel med å komme inn under huden på Petter Dass, og forstå hans diktning. For meg er språket en stor barriere, og de endeløse versene virker som en stor elefant å spise. Ola Bremnes gir meg bedre samvittighet når han innrømmer at han slet med stoffet i begynnelsen.

– Min begeistring satt langt inne. Jeg var 29 år, og syntes de 2-3 første dagene med lesing var forferdelig kjedelig. Men jeg har vært hektet siden da. Petter Dass er som å drikke kaffe, sa Ola Bremnes til en humrende forsamling.

Heia Brann!

Hvem husker ikke de første kaffeslurkene? Det smakte pyton, men avhengigheten kom fort. Kaffe smaker likevel ikke direkte godt. Vi har bare godtatt smaken. Muligens er det slik også med Petter Dass. Det skal koste litt krefter å lese ham. Ola Bremnes trakk fram de store mengder av humor i "Nordlands Trompet", og understreket hans enorme nedslagsfelt i Norge. Bremnes turnerer mye med dikterprestens ord.

– Interessen er fantastisk fra Kirkenes til Enebakk. Petter Dass er rett og slett stor poesi, og folk liker mytene om eventyrfiguren. Det er veldig artig at han red på Fanden helt ned til København. Og den historien er jo sann, sier Bremnes. Hans presentasjon av Petter Dass bevitner viktigheten av løs snipp. Bremnes gjør rett og slett dikterpresten tilgjengelig for folk flest. For eksempel når Dass' kjærlighetsforhold til Bergen skal forklares.

– Hadde han levd i dag, ville han vært Brann-tilhenger!

Vil se brevene

Forfatter Henrik Langeland har tilnærmet seg historiske fakta gjennom mye fiksjon i sin kommende bok "Francis Meyers lidenskap." Det dukker opp en avskrift av katekismesangene fra 1698, og litteraturprofessor Meyer legger ut på leit etter en serie brev som ble sendt mellom Petter Dass og Dorothea Engelbretsdatter. Ferden ender på Alstahaug, der museumsbestyreren flettes inn i handlingen. Ivar Roger Hansen blir altså romanfigur kommende høst, og jeg mistenker ham for å synes det er stas.

– Langeland har vært veldig snill med meg. Men jeg gruer meg til alle turistene kommer til Alstahaug og vil se stedet hvor brevene ble funnet, ler Ivar Roger Hansen. Det er stor sjans for at interessen rundt Petter Dass økes også med denne boka. Mye er fantasi, men rammene holder vann.

– Skal fiksjonen fungere, så må fakta stemme, sier Henrik Langeland. Der har debatten ligget ei stund, og der blir den liggende. Mandagskvelden ga ingen svar, men større nysgjerrighet. Med andre ord en vellykket resirkulering.