Dette vet vi ingenting om. Antakelig var han litt av hvert. Det tyder iallfall hans forfatterskap på. Men presterollen anno 1690 var nok noe mer A4 enn dagens kvikke og gladkristne sogneprester.

Forfatteren Morten Jostad som for 10 år siden diktet Petter Dass tilbake til sin menighet i moderne tid, har i år, i forestillingen "Min `elskelig` tilhører", valgt å ikke legge noen ord i munnen på Hr. Petter, men la ham framføre sine egne ord. Det ble et møte med Petters tekster lørdag kveld, som skapte jubel i Alstahaug kirke som var absolutt fullsatt. Publikum ga aktørene stående applaus og nektet å forlate kirken før Helgeland kammerkor hadde gitt oss et ekstranummer. Sånt kalles vel suksess!(?)

Mens Frode Rassmussen for 10 år siden hadde fått Hr. Petters maske og var så lik det bildet vi har av herren til Alstahaug som vel mulig, var skuespiller Øystein Røger bare seg selv - og allikevel altså, veldig mye Petter Dass, i lørdagens forestilling. Han spille på alle strenger og alle følelsesmessige valører i sin samtale med sine sognefolk. Ja, av og til var han så uformelt slentrende at man satt altså og spekulerte; kunne Petter Dass opptre slik?

Ideen til forestillingen springer ut fra diktet "Petter Dass til sine Sognefolk", det diktet som begynner med "Min elskelig Tilhører..." og etter 36 vers avsluttes med "Min sjel jeg nu vil bøye, Til Gud som alt formaar..." og som inneholder en rekke av de vers som de siste år er blitt populære gjennom flere plateinnspillinger, der både gamle vakre folketoner og nykomponerte melodier er brukt.

I tillegg fikk vi flere av de leilighetsdikt Petter Dass lot flomme fra sin penn, blant dem hans klagesang over sin skrale helse og hans refs til Iver Skonseng for hans "forskrækelige blodskam". Innimellom tekstene som skuespiller Øystein Røger delvis framførte fra prekestolen og delvis fra koret og midtgangen, kom Lise Jaastad og Ola Bremnes inn med sanger også hentet fra hans "viser og rim". Begge har kommet under huden på Petter Dass og har et uttrykk som kler stoffet og som derfor blir både talende og malende. Lise Jaastads framføring av "En smuk Aftensang" er kort sagt; smukk.

Men det som først og fremst løftet lørdagens forestilling opp mot de store høyder, var Helgeland kammerkors medvirkning, under sin dirigent Hazel Eilertsen. En rekke kor har de siste årene arbeidet med Petter Dass-stoff og kommet ut med fremragende plater. Først ute var Bodø Domkor, så fulgte Alstahaug Sangkor opp, begge med stor og fortjent suksess. Men det spørs om ikke Helgeland kammerkor nå har passert dem begge. Innsatsen lørdag kveld var stor, og ga iallfall denne tilhører en gledesstund av de sjeldne. Det er å håpe at Hazel Eilertsen tar koret med i studio, mens entusiasmen for stoffet er så sterk som nå.

Til slutt: det må være en sann fornøyelse å delta i en sånn forestilling når man har Bjørn Andor Drage med på laget. Denne gangen på pianokrakken, lydhørt medvirkende i smått og stort. Drage er vel i dag landsdelens (landets?) fremste kirkemusiker, og skal ha mye av æren for at kirkemusikk er blitt noe mer enn traurig salmesang, og ikke minst for at Petter Dass` tekster/sanger er blitt allemannseie og glede.