Der var DumDum Boys endelig ute med sin lenge etterlengtete comebackplate. Resultatet lyder gjennom hodetelefonene og det høres utvilsomt dumdum-aktig ut. Tabloidene har allerede trillet sine terninger. Gutta fra Trøndelag er tilbake i sitt ess, tilbake i siget, der vi kjenner dem. Men forventningene har delt fansen i to grupper. På den ene siden de som fikk vann i ørene av singelen"Enhjørning". De som hører at Prepple og gjengen er tilbake i form. Den andre hører et band som på mange måter har stått stille siden sist, og spør hvor utviklingen er.

Så hva er best, dumdum tilbake i kjent stil, eller dumdum som har tatt et skritt videre fra sin musikalske sti fra 90-tallet? Både og kan man si. Det kan forstås at bandet satser på det de kan og det folk kjenner. Rett fram rock & roll, med en svett Prepple bak miken. Fans av DumDum Boys vil utvilsomt sette pris på platen. Det er ingen dårlig plate, heller en av gruppas bedre.

Men med åtte år borte fra platemarkedet – med unntak av " best of" plata som kom i 2001 – ville det vært et dårlig trekk å komme tilbake med et album med en annen oppskrift enn den bandet selv definerte. Suksessen bak den smått så legendariske comebackkonserten i Dødens dal i 2003 har nok farget låtutvalget og stilen. I flere av låtene på plata kan man kjenne igjen elementer fra mer kjente dumdum-klassikere. Det gjør plata både bra og litt anonym. Men "Gravitasjon" handler kanskje mer om å stable gruppa opp på kjente bein, før de kan ta et skritt videre. I så måte er det oppdrag utført.