Men hvor lenge får Norge beholde hans fagkunnskap?

Bjørn Arne Røtzer (69) fra Nittedal er en av landets siste gjørtlere. Ved siden av ham er det bare fem igjen.

Dårlig kjent

Gjørtlerfaget er i dag blant våre minst kjente håndverksfag. Metallstøping er kanskje et mer forklarende begrep. Faget er urgammelt og har røtter langt tilbake i historien. Yrkestittelen stammer fra tyske gürtel (belte) og viser til at gjørtlerens opprinnelige hovedbeskjeftigelse var å lage belter og metallspenner.

Her i Norge ble det i hvert fall utført gjørtlerarbeid i vikingtiden, i form av brynjer, seletøy, beltespenner og liknende nytteredskap.

I dag handler faget om det meste av messing- og bronsegjenstander som kan støpes i sand- eller gipsformer. Alt fra vindushasper, dørskilt, håndtak, lysestaker og bunadsutstyr til store lysekroner og skulpturer.

Metalltradisjon

Metallarbeid har lange tradisjoner i Bjørn Arne Røtzers familie. Oldefar var verksmester hos den kjente gullsmeden David Andersen, farmor var emaljørske, farfar gravør og faren faglært støper.

– Selv har jeg rotet i støpesand så lenge jeg kan huske, forteller gjørtleren, som begynte i lære allerede som 15-åring.

– Etter at fagbrevet var sikret i 1959, jobbet jeg sammen med min far i ett av Oslos tre kunststøperier. På det meste var vi 11 mann, nå er det bare meg igjen, sier Røtzer.

I dag er han en av kanskje bare fem-seks faglærte gjørtlere her i landet. Det tradisjonsrike håndverksfaget er ikke bare verneverdig og truet, det er døende!

Sinkfeber

Allerede tidlig på 60-tallet begynte det å tynnes i rekkene, men den unge gjørtleren så allikevel en fremtid i faget. I mange år drev han eget kunststøperi i Maridalsveien, men virksomheten ble etter hvert problematisk i forhold til boligomgivelsene.

– Det ryker fælt når sinkinnholdet i messing brenner. Det hendte ofte at brannvesenet kom på besøk, humrer gjørtleren, selv om røyken i seg selv ikke er til å spøke med. Sinkfeber er en yrkessykdom som oppstår etter innånding av sinkoksidrøyk.

– Det arter seg som influensa, med svette og frysninger, men du blir som regel bra igjen over natta, forteller Røtzer.

I 1975 flyttet han støperiet til mer landlige omgivelser ved Kjul i Nittedal. Her driver gjørtleren fortsatt sitt håndverk, men nå bare i sommerhalvåret. Det er blitt for dyrt å fyre opp vinterstid.

Samarbeid med kunstnere

Gjennom et langt yrkesliv har veteranen støpt utallige kunstverk for billedhuggere som Arnold Haukeland, Ørnulf Bast, Arne Durban, Anne Grimdalen, Kåre Orud, Skule Vaksvik og islandske Erlingur Jönsson.

Av kjente arbeider trekker han fram Durbans statue av skøytelegenden Oscar Mathisen ved Frogner stadion, Vaksviks elg i Elverum, Tømmerhoggeren på Flisa, Durbans nattverdscene i Namsos kirke, Haukelands relieff i Stalsberghagen Krematorium på Strømmen og statuen av general Fleischer i Narvik.

Røtzer har også støpt store gallionsfigurer som har prydet baugen på kjente norske skip, blant dem 50-tallets enorme hvalkokerier «Torshammer» og «Thorshøvdi».

Herskapelige oppdrag

Karrierens største utfordring kom nok allikevel for åtte-ni år siden, da gjørtleren fikk i oppdrag å kopiere to jaktgudinner for Treschow-Fritzøe i Larvik. De opprinnelige sinkstatuene, laget av mannen bak rytterstatuen av Karl Johan på slottsplassen i Oslo, Brynjulf Bergslien, hadde fått store sprekker, og skulle gjenskapes i bronse. De to meter høye gudinnene ble støpt i flere deler, sveiset sammen og finslipt slik at ingen skjøt er synlig.

Røtzer avsluttet i fjor et større oppdrag i forbindelse med restaureringen av lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Denne sommeren venter nok et stort oppdrag for kongehuset. Når elektrisiteten kom på 1800-tallet, kvittet nemlig Slottet seg med noe av den gamle belysningen, blant annet to stearinlysekroner i messing som hang i slottskapellet. Originalene er funnet igjen i Langesund kirke, og nå skal disse kopieres og henges opp på sine opprinnelige plasser.

Tidkrevende og kostbart

Gjørtlerfaget er tidkrevende, og jobbene blir av den grunn gjerne kostbare. Det er vanskelig å få lønnsomhet i håndverket, og nå er det nærmest umulig å konkurrere med importerte produkter fra land som Kina, India og Polen.

– Når jobben i tillegg kan være både møkkete og helsefarlig, og det praktisk talt er umulig å finne en læreplass i Norge, er det kanskje ikke så rart at faget langsomt dør ut. Det er synd om det blir borte, men man kan ikke leve av å være idealist, sier den gamle gjørtleren lakonisk.

– Meg selv er det ingen fare med. Jeg er av den nøysomme sorten og driver videre så lenge jeg kan fordi jeg fortsatt synes det er moro.

Men hvor skal Slottet, kirkene, landets kulturinstitusjoner, antikvitetshandlere og privatpersoner henvende seg i framtiden, når gamle metallklenodier skal restaureres eller gjenskapes? Og hvem skal støpe billedhuggernes skulpturer?

Det er lang vei til India og Kina... (ANB)