Det er ikke til å legge skjul på at det sitrer litt i nakkehårene når vi ankommer den bittelille flyplassen på Upolu, den tettest befolkede av øyene i Independent Samoa.

På forhånd er vi blitt fortalt at samoanerne, verdens største polynesiske folkeslag, insisterer på å leve svært tradisjonelt og at nær sagt hele befolkningen er dyktige sangere eller instrumentutøvere. Dessuten har vennligheten og gjestfriheten nesten ikke sin like, og du er garantert å få se skilpadder hver gang du tar på deg snorkelen. Det er nesten for godt til å være sant.

Tropisk gospel og frukt

De første som møter oss i den lille hytta av en ankomstterminal – midt på natten – er ti sangere og et par gitarister. Den åttestemte, gospelaktige korsangen er utrolig avansert og vakker.

Etter en busstur på en halvtime inn til hovedstaden Apia, blir vi innlosjert i en tradisjonell fale: en palmehytte med stråtak, nedfellbare matteveggseksjoner og pålegulv.

Hytta blir raskt invadert av gresshoppesang og et snes sjarmerende små gekkoer; lynkjappe og insektspisende reptiler. Myggnettingen blafrer søvndyssende i den svake brisen.

Misjonærer og antropologer

Misjonærene fikk bedre arbeidskår på Samoa enn i de fleste andre land, kanskje ikke så rart ettersom en lokal profeti gikk ut på at hvite menn skulle komme med en ny og mektigere religion?

Fortsatt er kirken og pastorens hjem de mest ruvende bygningene i nesten alle samoanske lokalsamfunn.

Sosialantropologen Margaret Mead gjorde øyriket berømt med sin klassiker «Coming of Age in Samoa», en svært kontroversiell studie som nok fyrte opp under en del menneskers fantasi om det seksuelt frigjorte Polynesia.

Mange forfattere har et forhold til Samoa. Den mest kjente av alle er Robert Louis Stevenson, som bodde de siste fire årene av sitt liv her.

Samoanerne ga ham en begravelsesseremoni som egentlig var forbeholdt de mektigste blant Samoas egne høvdinger. Stevensons villa, og ikke minst hans gravsted – høyt på en fjelltopp – er blant Samoas mange attraksjoner.

Ikke akkurat i rute

En annen attraksjon er Lalomanu; en av Samoas beste strender med fantastiske korallrev rett uti havet.

Men å ta bussen hit er ikke det du forbinder med en en vanlig busstur. Bussjåførene er hellige på Samoa. De har perfeksjonert det samoanske mottoet «hvis det kan vente til i morgen, tar vi det i overimorgen» til fingerspissene. Passasjerene ser ikke ut til å bry seg. De smiler bare av komedien som utspiller seg. Sjåføren må titt og ofte spise is og sitte i ro ganske lenge for å opparbeide inspirasjon før han i det hele tatt kan kjøre.

Men når bussen endelig går, er det for full musikk: Samtlige busser stiller med minimum fire 2000 watts høytalere, en gigantisk subwoofer og samoansk reggaemusikk. Det er ingen som venter på bussen her. De går bare ut på veien en halv time etter at de har hørt musikken i det fjerne.

Den tradisjonelle respekten for de eldre er imidlertid levende også på bussen. En eldre og tilsynelatende puslete dame stiger inn i den fulle bussen. Den unge mannen som sitter nærmest rekker ikke å reagere før han får en sekk med poteter klasket i hodet. Han var for sen å gi fra seg plassen.

Etter to timer på bussen er vi fremme ved Lalomanu, på sørøstsiden av Upolu. Her finner vi raskt ut at lagunen, fem meter fra vår nye fale, er et av de vakreste undervannsteatre vi noensinne har sett. Tusenvis av fargerike fisk og koraller i alle variasjoner lyser mot oss, bare noen svømmetak fra land.

Vi blir likevel med på en femten minutters båttur til et gammelt vulkansk krater i havet. Der blir vi liggende og måpe under vann, mens skilpadder, rokker og digre tunfisk beveger seg majestetiske under oss. Stillehavet, verdens største og fineste akvarium.

Tradisjonene i hevd

Det finnes omlag 20.000 store og små mataier, eller høvdinger, på Samoa. De styrer over landsbyer og aigaer, som er det utvidede familiebegrepet.

På Savai’i, den største og mest tradisjonelle øya, kan man delta på såkalte kava-seremonier. Det er en viktig rituell handling som blant annet utføres før alle store møter. Det hører med til seremonien å drikke et ekstrakt av en sedativ pepperplante.

Den tradisjonelle samoanske kulturen gjennomsyrer samfunnet også i våre dager. Her følger for eksempel mange unge menn – og noen jenter – tradisjonen med kroppsdekkende tatoveringer som bankes inn over hele tre uker med herdet grisebust og hammer! De som overlever en slik behandling, skal etter sigende kunne takle alt livet måtte finne på å utsette dem for... (ANB)