Hun løp inn på rekordtiden 11,23, men endte på den sure fjerdeplassen.

– Dette er ikke dårlig, og jeg vet det er små marginer. Derfor må jeg bearbeide opplevelsen og komme over dette, og jeg har i hvert fall fått en god erfaring, sa hun til NTB etter finaleløpet.

Verena Sailer fra Tyskland vant gullet med 11,10 sekunder. Sølvet gikk til franske Veronique Mang med 11,11, mens bronsen endte hos Myriam Soumaré som også er fransk, med 11,18.

Okparaebo var fem hundredeler unna bronsemedaljen, og det tapte hun trolig i starten i finaleløpet, for hun hadde elendig reaksjon da det gjaldt som mest.

I semifinalen en times tid tidligere, reagerte hun lynkjapt da startskuddet gikk, tok ledelsen og holdt seg framme til det gjensto noen meter. Hun gikk til finalen med 11,23 som også var ny norsk rekord.

– Jeg er min verste kritiker. Derfor feller jeg noen tårer nå, for ingen av dere må tro at dette er gøy, slo hun fast overfor det norske pressekorpset.

Trøblete oppladning

Okparaebo som også satte norsk rekord med 11,26 sekunder under Bislett Games, fikk en trøblete oppladning til mesterskapet på Stadio Olimpico i Barcelona. Hun pådro seg en strekkskade som gjorde at hun ikke fikk trent helt som hun ville den drøye siste uken før EM startet.

– Den skaden jeg slet med har ikke noe med dette å gjøre, sa hun da hun ble spurt om skaden like etter at finalen var unnagjort.

– Av de tre løpene jeg har vært gjennom her i EM, er det ingen tvil om at det første løpet mitt var det beste, men det er litt bittert å tenke på at jeg kunne ha tatt medalje med en bra start, mente hun.

Hun kunne ikke forklare den svake starten i finalen på annen måte enn at det er slikt som skjer, og egentlig forsøkte hun å overbevise de norske pressefolkene som ventet på henne i intervjusonen at hun egentlig var fornøyd.

Norsk rekord

– Dette er ingen skuffelse, sa hun tappert, mens tårene presset på.

– Det var sterke jenter jeg løp mot her. Dessuten var jeg den aller yngste i feltet. Jeg gjorde mitt beste og satte norsk rekord under dette mesterskapet. Ingen kan vel forlange noe mer. Dessuten kunne dette mesterskapet har røket for meg for tre uker siden da jeg ble skadd, sa hun.

– Hadde jeg bare hatt en bra start kunne jeg tatt hele greia, påsto hun, men modererte seg til at hun kunne ha tatt en medalje med en litt bedre start.

– Jeg mener jeg har vist tidligere at jeg takler det presset som hører med å løpe i en finale, og når jeg står her og feller noen tårer, kommer det av at jeg er veldig tøff mot meg selv.

– Egentlig er dette steinbra, og det gir meg i alle fall enorm motivasjon til å jobbe videre, sa Ezinne Okparaebo – den eneste norske kvinnelige sprinteren som noensinne har vært i en finale i et internasjonalt mesterskap, og det kommer helt sikkert ikke til å bli siste gangen hun klarer det. (ANB–NTB)