(Tirsdag får retten blant annet høre forklaringer fra tre ungdommer som ble hardt skadd på teltplassen og i kafébygget på Utøya).

Marta-Johanne berget livet ved å gjemme seg i skolestua.

Da de første skuddene falt, var 17-åringen fra Eigersund i nærheten av hovedbygget, hvor Anders Behring Breivik begynte sitt drapsraid. Sammen med noen venner gikk hun til teltplassen. Da de hørte skuddlydene bli høyere, la de på sprang.

– Jeg tror jeg sprang litt alene, siden jeg sprang saktere enn andre. Noen gutter tok meg igjen, men de falt, og jeg så ikke om de reiste seg igjen. Da jeg kom til enden, merket jeg at sølen sprutet, det var liksom et eller annet som skjedde rundt meg, forklarte hun.

• Les også: Uvisst om «Fjordman» møter

Sølespruten stammet fra skuddene som ble avfyrt mot de flyktende ungdommene.

– Jeg kjente en plutselig smerte i armen, det føltes som et balltre. Jeg klarte ikke bevege meg fort lenger, bare stoppet helt opp. Men noen venner fikk meg videre, og vi gikk ned til Norsk Folkehjelp-teltet ved skolestua, sa Svendsen i retten.

Der fikk de etter hvert kontakt med Even Andre Øien Kleppen fra Norsk Folkehjelp. Han fikk henne opp på et lite soverom, og de gjemte seg under senga. På et tidspunkt ble det panikk i huset da Breivik avfyrte skudd inn gjennom et vindu i bygget.

• Les også: Panisk flukt fra teltplassen

– Jeg tenkte at selvfølgelig kommer han inn her. Det er bare et spørsmål om tid, sa Marta-Johanne Svendsen i retten.

Hun lå gjemt under en seng inne på et av soverommene i skolestua og hørte Anders Behring Breivik gå utenfor bygningen.

– Jeg var blitt skutt, jeg hørte så mange skudd og tenkte at jeg kom til å dø, selvfølgelig kommer han inn her, det er bare spørsmål om tid, sa Svendsen.

Hun beskrev at hun da var «fokusert på å ikke tenke for mye».

– Men jeg tenkte på en måte på hvem det var som gjorde det, og hvorfor? Det var et sånt sjokk. Jeg tenkte også på familie og venner, sa 17-åringen.

• Les også: Breivik: Jeg ble angrepet

Hun forklarte at hun var nesten helt borte mens hun lå under senga og hørte at Breivik gikk utenfor, og at det ble skutt inn i skolestua.

– Jeg hørte det veldig godt, jeg var «helt vekke», jeg husker ikke hva jeg tenkte, beskrev hun.

– Hørte du noen lyder fra andre i skolestua, spurte aktor, statsadvokat Sven Holden?

– Ja, kanskje de verste skrikene jeg har hørt. Bestevenninnen min var i stua, jeg synes jeg hørte henne skrek. Jeg ble helt sånn, jeg klarte ikke å høre etter, sa Marta-Johanne Svendsen om hvordan hun hørte angsten fra andre inne i skolestua.

Etter en stund ble skuddene som Anders Behring Breivik avfyrte, lenger og lenger unna.

• Les også: Millimeter fra døden

– Til slutt da så hørte vi noe som hørtes ut som at politiet kom, vi hørte noen si «det er politi, legg deg ned». Vi hørte liksom at de brøt seg inn i skolestua og så kom de inn på soverommet der jeg lå, jeg husker ikke helt hva de sa, men de sa «vis hendene deres» eller noe sånt, beskrev hun.

17-åringen så at Breivik bli ført bort av politiet inne fra hovedrommet i skolestua, da var det en som sa til ungdommene at de måtte se bort.

– Jeg så bakhodet hans, han ble holdt på en sånn måte, så jeg så bakhodet hans.

Hun kunne ikke angi hvor lenge hun var inne i skolestua, men antok at det var lenge.

Da hun kom over til landsiden så hun likposer.

– Da ble jeg veldig kvalm, vi så likposer på landsiden, minst ti, det gikk veldig inn på mange. Alle fikk veldig sjokk, og jeg fikk et veldig sjokk og skrek, beskrev hun og forklarte at det var vanskelig å forstå at noen virkelig var drept.

• Les også: Utøya-vitne truet på e-post

Ina Libak (22) ble skutt fem ganger før hun klarte å rømme fra kafébygget på Utøya. Et av skuddene knuste kjevebeinet hennes.

– Et av skuddene knuste kjevebeinet. Jeg fikk en smak i munnen som jeg aldri hadde smakt før, og jeg fikk mye blod i munnen. Kulen hadde gått tvers igjennom kjeven, så jeg prøvde å holde den på plass, fortalte Ina Rangønes Libak (22) da hun vitnet i terrorrettssaken tirsdag.

Hun fortalte om de grufulle scenene i lillesalen i kafébygget, og fortalte hvordan ungdommene dro et piano inn i et hjørnet og gjemte seg bak det der. Da politiet kom til bygget, fant de sju ungdommer skutt og drept her. Bildene av blodsølet som ble vist fra i retten talte et tydelig språk om hvordan Anders Behring Breivik skjøt for å drepe alle han så i salen.

– Jeg husker alle skuddene som traff meg. Da jeg ble truffet i armene tenkte jeg at «dette kan man overleve», så ble jeg skutt i kjeven og tenkte «dette er mye mer alvorlig». Da jeg ble skutt i brystet tenkte jeg at «dette dør man av», sa Libak.

Hun har ingen minner om hvordan vennene hun hadde krøpet sammen med bak pianoet ble skutt og drept, og fortalte at hun aldri så Breivik inne i lillesalen.

– Akkurat de sekundene fra jeg sitter bak pianoet, mens han fortsetter å skyte de andre, og til jeg løper ut er helt borte fra hukommelsen min. Jeg husker ingen folk som dør. Jeg husker ansiktene deres rett før det skjer, men husker ingenting deretter, sa hun.

• Les også: Så jente bli skutt

22-åringen ble truffet en rekke ganger inne i kafébygget. På vei ut mistet hun kontrollen over kroppen og var sikker på å dø.

– Det var mange skader, sa aktor Svein Holden etter at Libak i retten mandag hadde gjennomgått sine skader i hendene, kjeven, brystet og ansiktet.

– Det er mange, svarte hun.

– Husker du noe av dette? ville Holden vite.

– Jeg husker følelsen av å bli truffet. Det gjorde ikke vondt, men jeg skjønte det med en gang allikevel. Jeg mistet følelsen i begge hendene og trodde først de var skutt av, sa Libak.

Hun fortalte også om den uvante smaken av kula og blodet som var i kjeven etter hun ble skutt. Men på tross av de mange skadene, klarte hun å løpe ut. Mange lå drept igjen rundt henne, men hun forklarte i retten at akkurat minnene av de drepte er borte fra hukommelsen.

– Jeg løp mot utgangen, men merket at jeg ikke hadde kontroll på kroppen min og tenkte at «nå dør jeg, sånn er det å dø,» forklarte hun.

På utsiden blir hun stående i nærheten av NATO-doene.

– Det var veldig mye blod, og jeg prøvde å stoppe det. Men blodet var overalt, og er man skutt så mange ganger, har man ikke hender nok. Og hendene funka ikke så bra de heller. Jeg ropte flere ganger at «jeg er skutt, jeg kommer til å dø.» Men da jeg så situasjonen rundt meg, skjønte jeg at det ikke bare er jeg som er skutt, at dette er mye større enn meg, forklarte hun i retten.

• Les også: Drapene ved pumpehuset

Etter at en i gruppen fikk en telefon om at gjerningsmannen var tatt, forsøkte gruppen å bære Ina ned til bryggen. Men det lå mange døde der, og 22-åringen måtte selv gå de siste meterne.

– Der var det jo veldig mange mennesker som var døde, så det var jo helt grusomt, da skjønte vi jo omfanget, beskrev hun.

I båten begynte hun å skjelve og mistet nesten bevisstheten. Igjen ble hun reddet av folk rundt seg som holdt henne våken og snakket med henne, blant annet en annen jente.

– Jeg sa, ikke se på meg, det kan gi traumer å se meg for jeg er så skadd. Da svarte hun, og det var hennes ord; Nei, Ina, du er veldig vakker, beskrev 22-åringen.

Ina Rangønes Libak ble operert fem ganger på Rikshospitalet. Hun har deretter fortsatt studiene sine og beskrev et godt samhold i AUF som en av grunnene til at det går så bra med henne.

• Les også: 141 mill til terrorsaken

Anders Behring Breivik var rolig, behersket og bestemt på ferjeleiet og på ferden over til Utøya. Ingenting ved oppførselen hans ga grunn til å reagere, ifølge Even Andre Øyen Kleppen (32).

Kleppen var på Utøya som frivillig for Norsk Folkehjelp, og sto 22. juli på ferjeleiet i Utvika og ventet på samme båt som Anders Behring Breivik. Den nå terrortiltalte massedrapsmannen oppførte seg rolig og rasjonelt, mens han pakket sakene sine ut fra bilen for forberedte seg på overfarten, ifølge Kleppen.

– Jeg la merke til at han hadde et magasin i pistolen sin som stakk ut nedenfor skaftet på pistolen. Det var ikke vanlig for politiet. På skulderen hadde han merker av laminert plastikk, mens politiet vanligvis brukte stoffmerker. Jeg la også merke til at han hadde en vest med ekstra magasin og en drikkepose på ryggen, sa Kleppen.

Han rasjonaliserte over det uvanlige ved Breiviks framtreden som politi og hadde tillit til at avvikene var i orden. Breivik framsto som behersket og bestemt, forklarte han.

– Han drakk en del av røret fra drikkeposen og sto og snakket med Monica Bøsei hele veien over. Han virket rolig og stresset ikke. Oppførselen hans tilsa ikke at man skulle ha reagert, sa Kleppen.

• Les også: Satte sitt eget liv i fare

Han forklarte hvordan de barrikaderte skolestua med madrasser for å hindre at drapsmannen skulle komme inn. I starten av skuddramaet sto han og holdt på dørhåndtaket, så han kunne åpne hvis flere ungdommer ville inn. Men da skuddene kom nærmere, måtte de låse døra.

– Jeg hører mye skyting utenfor, men så blir det stille et minutt eller to. Det er et type baderomsglass i døra, som man ikke ser særlig detaljer gjennom. Men jeg ser en svartkledd person komme rolig mot døra og tenker at en ungdom ikke ville vært så rolig, forklarte Kleppen.

Breivik skjøt to skudd inn i bygget. Det utbrøt panikk, og mange skrek, men ingen ble skadd. Kleppen begynte å tenke gjennom hvordan han kunne bruke et bord og en madrass som skjold, og brannslokkingsapparatet i bygget som våpen, for å komme seg ut.

– Helt til jeg hørte de neste skuddene, som var lenger unna oss, var jeg klar til å flykte ut. Jeg tenkte først på meg selv og at jeg heller ville vært på jobb. Men så ser jeg en jente som begynner å hyperventilere og prøver å roe henne ned, forklarte han.

Det tar rundt to timer før politiet sikrer skolestua. Imens prøver Kleppen og de andre fra Norsk Folkehjelp å roe ned ungdommene, og de sørger for at folk får brukt en av dusjene som toalett.

Aktor Inga Bejer Engh ville vite om de fortsatt hørte skudd i denne perioden.

– Ja. Noen nærmere og noen lenger unna. Men man kunne høre hvor langt unna skuddene var. Reaksjonene var sterkest da telefoner ringte i bygget, for det kunne potensielt lokke gjerningsmannen dit, forklarte Kleppen.

Da politiet kom inn i skolestua på Utøya der 47 gjemte seg 22. juli, ga de alle beskjed om å legge seg ned og ha hendene over hodet. Etter en stund fikk han og de andre ta ned hendene igjen. På vei ut av skolestua fikk alle beskjed om å gå, men alle jogget vekk i sikkerhet, beskrev han.

• Les også: Det yngste offeret

Den 18 år gamle gutten og kameraten Håkon Ødegaard (17) kastet seg i vannet utenfor Utøya og la på svøm mot landsiden. Men etter 100-150 meter måtte Håkon gi opp.

Gråtkvalt fortalte 18-åringen om skyldfølelsen han fortsatt sliter med etter at han og kameraten Håkon skilte lag i vannet mellom Utøya og landsiden. Håkon klarte ikke svømme lenger. Han måtte snu. 18-åringen som ga Oslo tingrett sitt vitneprov tirsdag ettermiddag fortsatte å svømme. Det var det siste han skulle se til kameraten sin.

– Nå vet vi at Håkon druknet, sa statsadvokat Svein Holden, og fikk bekreftende svar fra den 18 år gamle gutten.

– Jeg føler skyldfølelse for at jeg svømte fra kompisen min. Jeg kunne tatt ham med meg over til landssiden eller svømt tilbake til øya med ham. Han hadde akkurat hatt kyssesyken, og jeg skjønte han ikke ville komme seg over, sa 18-åringen.

– Men tror du at du kunne klart å få ham med deg, spurte Holden.

– Jeg har sett for meg ganske mange forskjellige scenarier. Jeg tror ikke jeg hadde klart det, sa 18-åringen.

Han og to kamerater var på teltplassen da panikken brøt ut. På avstand så 18-åringen hvordan Lejla Selaci (26) gikk mot Anders Behring Breivik for tilsynelatende å ta ham i hånden, og hvordan massemorderen skjøt henne ned rett ned. Da snudde kameratene og løp det de orket mot vannet. Der kledde de av seg for å svømme i sikkerhet.

– Jeg husker ingenting fra da jeg løp. Jeg husker bare at jeg var sinnssykt redd. På stranden var det folk som skrek og hyperventilerte. Jeg sa at de ikke måtte kaste bort kreftene på å gjøre det, sa han.

Til slutt kom 18-åringen kom seg over til landsiden. Sammen med flere andre forsøkte han å starte en båt, men fikk det ikke til.

– Vi ville redde de andre, men klarte det ikke, forklarte han.

Etter hvert ble han kjørt til en bensinstasjon, før de overlevende ble fraktet til Sundvollen Hotel.

– Jeg visste veldig lite om hva som hadde skjedd, og det gikk veldig mye rykter blant dem vi hadde kommet oss over med, sier han.

Han forklarte videre at livet hans nå er relativt normalt, men at han har slitt mye med skyldfølelse etter å ha svømt fra kompisen.

• Les også: Overlevde ved å spille døde

På telefonlinje fra USA beskrev overlevende Julie Størholdt Iversen (17) panikken som spredte seg i teltleiren på Utøya 22. juli.

– Plutselig var det noen som skrek, dere kan ikke bli i teltene, kom ut! Vi forsto først ikke at det var noe, jeg gjorde i hvert fall ikke det, jeg fikk på meg sko, sa hun.

Iversen var i teltet sammen med to venninner, blant andre Lejla Selaci som ble drept på Utøya, da de forsto at noe var i gjære. De tre satt i teltet og snakket om bomben i Oslo.

– Vi var klare for å reise hjem, det var ubehagelig å vite at en bombe hadde gått av i hovedstaden vår, det var uvirkelig å ta det innover seg. Etter hvert begynte vi å høre noen lyder fra kaia, vi forsto ikke helt hva det var, sa hun.

Først fikk de tre beskjed om å bli i teltet. Så hørte de noen som skrek at de måtte løpe.

Iversen som er fra Tistedal i Østfold, forklarte at mens hun og veldig mange andre løp mot skogen, så gikk Lejla Selaci mot strømmen, tilbake mot Kafébygget.

Selaci ble skutt og drept utenfor Kafébygget.

Julie Størholdt Iversen ble skutt i leggen da hun flyktet. Da hun kom ned til Tyrifjorden, så hun flere som begynte å kle av seg.

– Jeg tok av meg ytterjakka, og kastet meg ut i vannet, sa hun.

Vel 100 meter ut i fjorden så hun gjerningsmannen, Anders Behring Breivik, komme ned til vannkanten.

– Jeg så en person stå oppreist, og at den personen som satt ved siden av, bare falt ned på bakken. Det så ut som den personen ble skutt og da begynte jeg vel å forstå alvoret i det, at det virkelig var noen som angrep.

Iversen ble hentet opp av en robåt. Hun er nå utvekslingsstudent i USA. (ANB-NTB)